Harry Hole

Romananalyse med vekt på hovedkarakterens utvikling / Personskildring

Roman   : Gjenferd

Sjanger  :  Krim

Forfatter ;  Jo Nesbø

Forlag    :  H.Aschehoug & Co, Oslo 2011

Sider      :  456

Jeg har lest krimromanen «Gjenferd» av den norske forfatteren Jo Nesbø.

Denne romanen er den niende i en serie som først og fremst handler om den ganske spesielle og merkverdige personen Harry Hole.

Jeg synes at Harry Hole fremstår som en typisk anti-helt som mangler flere av de gode egenskapene som en tradisjonell helt og hovedkarakter har, og han er oppdiktet person og romanens eneste hovedkarakter.

I romanens innledning fortelles det om en litt sliten Harry Hole, han har nettopp landet i Norge på Oslo Lufthavn Gardermoen etter en lang flytur fra Thailands hovedstad Bangkok.

Han beskrives som bredskuldret og er 1.93 m høy slik at han må bøye seg litt for å gå ut av flyet, og han har en brunfarge som beskrives som en slik farge som hvite mennesker som har bodd lenge i Asia får.

Hole har på seg en skreddersydd lin-dress som gjør at han fremstår som en forretningsmann, men reisen hans var på økonomi-klasse og dette avslører at økonomien ikke er helt på topp.

Jeg synes Hole beskrives som en spesiell person med en sterk personlighet og han har også et langt arr som går fra venstre munnvik og nesten opp til øret som en smileformet sigd.

Dette arret fikk han av «Spikeren» i Kongo, uten at det utdypes nærmere hva som skjedde og hvordan han fikk arret.

Han har også en protese på en avkutta langfinger, men det forklares heller ikke hvordan denne fingeren ble kutta av.

Jeg synes at dette sammen med arret er med på å understreke at Hole er en mann som har en tøff og hard fortid.

Han reiste fra Norge og fortiden sin som periode-alkoholiker og etterforsker for tre år siden, og bor i Hong Kong.

Her har han fått seg et nytt og rusfritt liv, han har trent og spist sunt, fått nok søvn og er i god form til å være i midten av førtiårene.

I Hong Kong jobber han som Debitor-Rådgiver og han har også et forhold uten kjærlighet til en gift dame som han treffer av og til i Shanghai, Kina.

I begynnelsen synes jeg litt synd på ham, fordi han er en slags «ensom ulv» som bor alene og uten kjærlighet i Hong Kong, han har ingen egen familie og ingen barn men bare en søster som det ikke fortelles noe om.

Han virker veldig ufølsom og kald, og både han som person og arret hans blir lagt merke til.

Jeg synes han virker veldig trist og sliten når han kommer inn til Oslo som er hjembyen hans.

Her vandrer han litt rundt i gatene og tenker at «alt var nytt men ingenting var forandret» i løpet av de siste tre årene, og han sjekker inn på et dårlig pensjonat «Leons» som han kjenner godt fra tiden sin som etterforsker for Oslo-politiet.

Jeg synes dette lugubre pensjonatet understreker at han er alene og heller ikke vil ha så mye oppmerksomhet, og at han har en helt spesiell grunn for å være tilbake i Oslo.

Det skjer mye i løpet av romanen som viser at Harry Hole utvikler seg.

Først og fremst så er det selve årsaken til at han nå er kommet tilbake til Oslo. Han reiste ikke tilbake fordi han hadde lyst, men fordi han måtte.

Og her utvikler Hole seg med å vise følelser, han føler at han må være et medmenneske og en venn for sin eks-kjæreste Rakel Fauke som er hans livs store og egentlig uforglemmelige kjærlighet.

Hole er blitt tipset av en tidligere kollega om at hennes 18-årige sønn Oleg er mistenkt og fengslet for et narko-drap på en 19-år gammel narkoman, Gusto Hansson.

Politiet gjør ingenting med saken, men Hole er sikker på at Oleg er uskyldig og gjør alt han kan for å finne ut hvem som står bak mordet.

Og her synes jeg Hole endrer seg mye, for nå kommer det frem hvor glad han er i Rakel og Oleg, og hvor mye han har savnet dem. Han blir mye mer menneskelig når følelsene hans blir beskrevet i romanen, og det er ingen tvil om at Rakel og Oleg er glad i ham også.

Jeg synes at Hole nå fremstår som en handlekraftig og omtenksom mann, han vil rydde opp i den elendige fortiden sin og får et veldig godt forhold til Rakel etter hvert.

Og her beskriver han også seg selv i romanen på denne måten: «hans klumpfot var at han aldri hadde vært i stand til å bare gi faen, til å glemme, til å stikke av» 

Han utvikler seg enda mer etter hvert som handlingen er i gang når han snakker med Rakel om etterforskningen sin og er mye sammen med henne, og da kommer det også frem at han faktisk liker gode rutiner, disiplin og orden i livet sitt.

Hun ser også at han har forandret seg, han drikker ikke alkohol og ser frisk ut, og sammen med hennes advokat blir de blandet inn i en enorm sak hvor den mektige, russiske narko-mafiaen spiller hovedrollen med den mystiske personen «Dubai» som bakmann.

Jeg synes også at det skjer utvikling når Hole forstår at han er i fare og at det er mange mektige folk som ikke liker at han blander seg opp i drapssaken. Her viser han sin sterke tro på rettferdighet og at sannheten skal frem når han tar oppgjør med den omfattende korrupsjonen som han avslører både i Oslo-politiet og blant politiske maktpersoner i byen.

Hole klarer å frikjenne Oleg, og slutten av romanen er veldig overraskende og uventet.

Her endrer også Hole seg, han blir skuffet og trist og er tilbake til begynnelsen hvor «alt er nytt men ingenting er forandret».

Bildet er hentet fra http://s.cdon.com/media-dynamic/images/product/book/unknown/image0/gjenferd-14200347-frntl.jpg